Vel hjemme igjen…

Nå har det jammen gått en måned siden jeg kom hjem til Norge:) Dermed er det på tide med en avsluttende hilsen.

17. desember landa jeg på Sola: glad, trøtt, spent og full av tanker om det som hadde vært og det som lå foran meg. I ankomsthallen venta mor, far, Joar, mormor og morfar, farmor og tante med roser, norske flagg og hurra-rop. Det ble et rørende og godt gjensyn!

Velkomstkomiteen på Sola flyplass

Norsk mat er god!
Deretter bar det hjem til deilig lunsj: jeg kunne ikke fått noe bedre enn et godt norsk brødmåltid! Grovt brød, fantastisk og etterlengta melk, grønnsaker som kommer rene fra butikken, hvit og brun ost, mors syltetøy – mmm! I bakgrunnen gikk ”Velkommen hjem” ved Sissel Kyrkjebø og ”The Christmas Song” hvor Maria Mena synger ”I wanna go home for Christmas, let me go home this year” som mor hadde funnet frem til eldstejenta kom hjem til jul.

Det VAR godt å komme hjem; til flott vintervær, til familie og venner og til jul:) Jeg kom til perfekt tid; ei uke før julaften. Allerede samme dag ble jeg satt i sving med pepperkakebaking, så det var rett inn i julemodus og fint å fylle rollen igjen som mors medhjelper i juleforberedelsene i år også.

Savnet etter spansk og mer Ecuador-prat
Jeg var ikke mange timer på norsk jord før det første savnet fra Ecuador kom: Jeg vil snakke spansk, men har ingen å prate med! –Og ingen sier ”Kan du ikke si noe på spansk til meg, Synne!”  Det hadde jeg aldri trodd jeg kom til å si da jeg i august startet på kurset i dette nye språket, og syntes det var skikkelig vanskelig å lære seg. Den gang trodde jeg jo aldri at jeg ville lære meg språket tilfredsstillende til å holde en skikkelig samtale med folk, men jeg skal si det hjalp med mer undervisning og mer øving i samtaler med folk! Hjemme i Norge igjen var det ganske stusselig å bytte ut den eksotiske og sjarmerende spansken(som jeg fortsatt har utfordringer med, men i mindre grad) til den velkjente rogalandsdialekta med de skarpe konsonantene. Samtidig har det vært deilig å prate helt skikkelig med folk på norsk igjen: la praten gå helt automatisk uten språkvansker som gjør kommunikasjonen utfordrende.

Ikke lenge etter at ønsket om å prate spansk hadde meldt seg, ville jeg prate mer om Ecuador til venner og familie – mer enn det de spurte om og tok initiativ til. Jeg har fått følgende spørsmål en del ganger: ”Hvordan var det i Ecuador?” Jeg blir fort ferdig å svare på det spørsmålet, - det er jo gjort på en setning full av adjektiver:) Er det ingen som vil høre mer da? - Jeg har jo masse å fortelle! Jeg har opplevd mye mer enn det jeg har skrevet om i bloggen altså:) Etter så mange spennende og annerledes opplevelser er behovet sterkt for å prate om det, tenke tilbake osv. Dessuten har Ecuador blitt en del av meg. De fire månedene preger meg og jeg kommer til å leve lenge på de opplevelsene jeg hadde derJ Derfor vil det nok være viktig for meg å prate med de andre volontørene og dele minnene med dem.

Ville ikke bytta bort Ecuador:)

I det jeg leser gjennom forrige blogginnlegg om mine trolige savn og usavn fra Ecuador, stemmer antakelsene ganske godt:) Men det velkjente ordtaket ”Borte bra, men hjemme best” karakteriserer også hvordan jeg kjenner det. Jeg er kjempetakknemlig for at jeg benyttet meg av muligheten til å gjøre noe annet forrige halvår og fikk muligheten til å reise ut som volontør for Misjonsalliansen. Jeg ville ikke byttet bort de fire månedene med noe ,og kjenner at jeg er veldig glad for at jeg sitter med en ny erfaring. Det er så godt å ha erfaring med å bo i et annet land – å ha opplevd en annen virkelighet enn Norge, både på godt og vondt.

Takk til dere!
Til slutt vil jeg takke hver eneste en av dere for at dere har vært innom bloggen min og lest, enten det har vært ofte, sjelden, jevnlig eller ujevnt fordelt utover høsten:) Det har vært skikkelig gøy å få kommentarer i bloggen, en mail eller en kommentar i det vi har snaktes om at dere har kikka innom bloggen og oppdatert dere på hva jeg har gjort i det siste:) Over 2 000 sidevisninger fordelt på 32 blogginnlegg har jeg hatt, og det er jeg kjempefornøyd med!

I tilfelle det skulle være tvil: Jeg kan absolutt anbefale det å bli volontør!

Forresten: alder er ingen hindring! Hvem tar oppfordringen?

Varm hilsen fra Synne