Helga i Vilcabamba

Forrige helg besøkte vi en dal kaldt Vilcabamba:) Folkene der er kjent for å bli gamle, -faktisk mer enn 100 år! Stedet byr på flott natur som kan oppleves til fots eller fra hesteryggen. Vi gjorde begge deler: Fredag gikk vi en rundtur i fjellet på ca. 3 timer. Vi steg visstnok 600 m og besteg en fjellegg med nydelig utsikt. Se her:

Siden fjellsidene er dekket av småstein og brunt gress, opplevdes høyden mindre skummel enn den gjør i den norske fjellheimen.

På det smaleste kunne stien minne om Besseggen med kun 60 cm bredde. Her står jeg og flere medvoluntør på det smaleste partiet:

Etter mange uker i storbyen Guayaquil og helgeutflukter til steder som ikke er så naturskjønne, var det herlig å komme opp i den ecuadorianske fjellheimen. Det var skjønt å gå en skikkelig topptur i solskinn med vind i håret og oppleve ekte ecuadoriansk natur!

Dette er en aloe vera-plante av en litt annen størrelse enn dem vi har i pottene hjemme;)

Fredag kveld nøt jeg en lang massasjeøkt før et godt måltid ble servert. Det var deilig å legge seg tidlig å kjenne seg skikkelig trøtt. Godt å være uthvilt til neste dag:)

Her sitter Trine og jeg klare for avgang.

Lørdag stod hesteridning for tur. Vi fikk på oss cowboy-hatter og støvler før vi ble tildelt hver vår hest. En guide ledet an turen som skulle vare i seks timer. Jeg hadde jo ingen erfaring med ridning fra før(utenom å sitte på hesteryggen og bli leid rundt på ei mark), så dette måtte jo bare bli veldig lærerikt! Jeg lærte raskt at spenning i sida på hesten i tillegg til å lage kysselyder med munnen var oppskriften på å få den til å gå framover. Målet for turen var en nasjonalpark kaldt Podacarpus. Vi skulle langt opp i høyden og jammen tror du ikke at hestene bar oss oppover hele veien frem. For noen sterke, tålmodige og snille dyr! Det var luksus å nyte utsikten fra hesteryggen mens den jobbet seg oppover fjellsidene på de smale stiene. Det var viktig at vi opprettholdt smattingen eller kysselydene for at den skulle holde samme tempo eller gi på litt mer.

Etter noen timers gange og trav opp av bysentrumet og videre oppover åssidene, gikk vi ned til noen fossevall.

Cowboychicks

Hele reisefølget foran den ene fossen.

Fossene var ikke så kraftige, men jammen var de lange! Det er  dette mineralrike vannet som er ungdomskilden til befolkningen i Vilacabamba. Da vi gikk av hestene  kjente jeg at jeg hadde fått trent noen muskler som jeg skjelden bruker. Dette viste seg å bare være forsmaken på noe mer....

På vei tilbake fikk vi også galloppere med hestene!  Vi rei så raskt nedover at grusrøyken stod etter oss. Det var bare å holde på hatten og passe på at tøylene var stramme nok. Kjempekjekt!

Etter turen hadde jeg gangsperr på utallige steder, kloremerker etter busker som hadde skrapt meg opp på armer og bein samt gnagsår på steder som ikke bør nevnes her:) Til tross for dette, var rideturen veldig verdt det!

Hablamos! (Vi snakkes!)